Mitt forfatterskap del II
Del II
Politihistorie for Hønefoss ( 1854 – 1979)
Men tilbake til Ringerike politikammer. Det overasket det meg at nesten ingen ansatte kjent noe særlig til fortiden til politiet i Hønefoss. Hvordan og når oppsto politiet i Hønefoss? Og hvem jobbet der før 2. verdenskrig? Og tidlig på 1900-tallet. Eller når Hønefoss ble by i 1852? Det ble en studie som jeg foretok sammen med en eldre ansatt, politiførstebetjent Kjell Hallmann. Vi kontaktet eldre mennesker, pensjonerte politifolk og/eller etterlatte som fortsatt levde. Jeg leste gamle Ringerikes Blad (Ukeblad?) og noterte side opp og side ned. Det ble et omfattende fritidsarbeid med mange spennende historier og ikke minst gamle bilder. Mitt største arbeid var dog da jeg i løpet av 4 måneder på det kaldeste vinterstid, satt på et trekkfullt og støvete loft på Hønefoss hjelpefengsel og gikk gjennom gamle straffesaker og papirer som skulle registreres og sendes inn til Riksarkivet. I et låst rom med dokumenter hadde det ikke vært folk siden krigens dager. Låsen ble brutt opp og hyllene var dekket med støv. Etter støvsuging dukket det opp bunkevis med gamle papirer. Det ble mye notater og notisboken min ble full. Kort fortalt, Politihistorie for Hønefoss ble utgitt i 1979. På ingen måte komplett, men mye historisk stoff ble reddet for våre etterkommere.
Etter diverse polititjeneste i Hønefoss fikk jeg etter noen år muligheten til å ta lederutdanning og spesialutdanning inne rus og narkotika ved Politihøgskolen. I tiden fra 1993 – 2000 ledet jeg rusavdelingen ved Hønefoss politistasjon og jobbet i hele politidistriktet. Det ble noen hektiske år med mange store narkotikasaker og mye godt teamwork. En helt fantastisk tid. På godt og vondt!
I alle disse årene noterte jeg viktige saker og stikkord av interesse, og samlet papirene i en haug i skapet mitt på jobben. Jeg var fast bestemt på å skrive en bok om denne tiden senere i livet. Vi jobbet med så mange saker og kom borti så mange problemer og alvorlige hendelser at jeg innerst inne hadde et ønske om at allmennheten fikk greie på litt av det vi holdt på med.
Først tenkte jeg på å skrive en bok med narkotikainformasjon og kun helt sanne historier. Det slo jeg ganske fort fra meg. Få personer gidder å lese om forskjellige stoffer, virkning, tegn og symptomer hvis de ikke var spesielt interesserte. Dessuten, fordi om jeg jobbet med svært mange alvorlige og interessante saker, etter min mening, så var ikke det ensbetydende med at det var like spennende for alle andre. Det ble derfor slik at jeg i alle bøkene mine har brukt sanne hendelser som et utgangspunkt, men brukt de i forskjellige plott og krydret med nødvendig fiksjon for å få til spenning. I noen av bøkene forteller jeg også om de narkotiske stoffene som jeg skriver om i handlingen, informasjon om selve stoffet, utseende, virkning, tegn, symptomer og hvorfor en person oppfører som beskrevet. Det er ikke slik man skriver en krimbok, fortalte en forlagsredaktør til meg. Jeg svarte at det var slik jeg ønsket det. Mange lesere, særlig eldre, har gitt meg tilbakemelding om at de har lært mye om narkotika og synes det var en fin måte å publisere det på. Dette gjelder særlig min andre krimbok, Helvetesrus, (2015) men også flere av de andre som er utgitt etterpå.
I tiden 1999 – 2010 skrev jeg også om flere kriminalsaker fra Ringerike i Nordisk kriminalkrønike, bl.a da Hønefoss kirke brant og en drapssak fra Hønefoss.
Fremhevet bilde er tatt av Ringerikes Blad i 1995.
Jeg valgte å benytte meg av politiets særaldersgrense for pensjon, og sa opp jobben som leder av operativ seksjon vede Nordre Buskerud politidistrikt, i 2009. Da det var behov for utdannede tjenestemenn etter den tiden, fortsatte jeg til våren 2012 i halv stilling, blant annet på grunn av den alvorlige Utøya-tragedien. Men da var det slutt. En fase i livet var over. En annen kunne begynne. Forfatterskapet.
Er godt i gang med nytt manus
Mange spør om det snart kommer flere sannferdige rusrelaterte krimbøker. I disse coronatider er det ikke så lett å utgi bøker for en ukjent forfatter. Arrangementer, signeringer, lanseringer, foredrag, markeder m.m. er avlyst. Heldigvis har jeg flere faste lesere som gjør at jeg kan fortsette skrivingen. Tusen takk til dere alle. Vi får se hvordan høsten blir. Kanskje kommer det en bok ut til jul, eller jeg venter til nytt år. Inntil den tid, foreslår jeg at du leser de som allerede er utgitt. Min første krimutgivelse er utsolgt, men det er planer om å trykke opp nytt opplag. Det er få igjen av et par av de andre. De eldre bøkene selges til sterkt reduserte priser. God Påske.
Mitt forfatterskap - del 1
Mitt forfatterskap.
Del 1.
Her viser jeg frem krimboken Fluefangeren som ble utgitt i 2016.
Lest bøker har jeg gjort siden jeg var liten gutt. Begynte med de bøkene som vi selv hadde i bokhyllen hjemme. Hardyguttene var jo spennende for ung gutt da. Det var alltid spennende når jeg fikk være med min mor til biblioteket på Søve på Ulefoss i Telemark. Mange spennende bøker ble lånt og lest. Når? Det var på slutten av 50-årene og første del av 60-årene.Jeg husker den dag i dag hvor engasjert jeg var da jeg leste Mikkel Fønhus’ Det skriker fra Kverrvilljuvet og Trollelgen. Fantastiske naturskildringer fra Valdres. Så kom Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene og Det blåser fra Dauingfjell, og «Gammel- Dag» Bjørndal som fikk en sønn med samme navn. Kanskje var det hovedpersonen her som vi oppkalte en av våre sønner etter? Jeg mener å huske det. Ble helt betatt! Fantastiske bøker. Tenk om jeg en dag kunne skrive en bok selv!!
Husker det godt den dag i dag. Det var på 90-tallet at jeg bestemte meg for å fortsette skrivingen. Nå har jeg passert 70, og resultatet er 7 stk. rusrelaterte krimbøker med sannferdig innhold! Før disse ble påbegynt, var det på 70-tallet, straks etter at jeg ble ansatt i Hønefoss, mye søking, etterforskning og leting etter gamle politifolk, etterkommere og kriminalitet lokalt på Hønefoss. Kort fortalt, etter noen års arbeid, resulterte det i Politihistorie for Hønefoss, utgitt i 1979. Mere om dette litt senere.
Boklesing ble det mindre av etter hvert som årene gikk og ungdomstiden dukket opp. Mange andre interesser dukket opp. Slik som det er i dag, var det også på den tiden. Skriving derimot ble jeg glad i. Følte glede og tilfredshet når jeg fikk nedtegnet mine meninger på papiret. Som 17-18 åring var jeg fast skribent i Ulefoss Avis og alle fotballkamper ble tilbørlig dekket. På ungdomsskolen, og senere på Bø landsgymnas, ble jeg noe skolelei og all skriving dabbet av. Stilskriving ble så ymse, med karakterer enten på bunn eller på topp. Ortografi og rettskriving var min styrke, men innholdet i stilene var ikke alltid noe å skryte av. På den tiden var jeg altfor lite samfunnsinteressert, og det var jo først og fremst politikk, historie og store globale hendelser og begivenheter som stiloppgavene handlet om. Jeg ville heller spille fotball, men jeg kom da gjennom på engelsklinjen med min examen artium.
Etter noen måneders jobbing og førstegangstjeneste som militærpoliti, kom jeg inn på aspirantopptaket på Politiskolen i Oslo oktober 1971. Selve aspirantperioden ble utført i Trondheim og pliktåret, etter avlagt politiskoleeksamen, ble i Oslo. For øvrig et helt annet Oslo enn det man opplever i dag. Min tid i Oslo var politimessig svært interessant som ansatt på Møllergaten 19, men forfattermessig kjedelig. Jeg bare jobbet og jobbet. Kunne jobbe så mye overtid man bare orket, og penger kom jo godt med i en begynnende etableringsfase. Likevel hadde jeg etter omtrent ett år behov for å komme meg ut av storbyens mas og kjas. Asfalt blir man dessuten svært lei av i lengden. Valget ble Ringerikes fantastiske natur og en koselig liten by, ikke så langt fra Oslogryta og skjønne Hallingdal.
I juni 1974 ble jeg ansatt ved Ringerike politikammer i Hønefoss som politikonstabel. Ringerike var en helt perfekt kommune med alle muligheter og en flott natur. Blokktilværelse i Hønefoss ble etter neon år byttet ut med enebolig på Sokna. Dit flyttet jeg sammen med familien i februar 1978, i minus 28 grader C. Det har vi aldri angret på. 43 flotte år.
En Rema 1000-butikk i Hønefoss har den nyeste boken min
Spesialtilbud bøker
Kiwi-butikken på Sokna.
Kiwibutikken på Sokna er den eneste butikken som selger alle mine utgitte bøker ( bortsett fra utsolgte). Her har jeg fått en egen bokreol. Snakk om lokal støtte.
Kiwi-butikkene på Ringerike selger mine bøker.
Ringerike Blads omtale 19. des. 2020
Publisert:19. desember 2020, kl. 16:38
Ole J. Andersen fra Sokna er tidligere politimann, som fortsatt bekjemper rusrelatert kriminalitet, nå gjennom politikk og romaner.
Han er et kapittel for seg Ole J. Andersen, som i 2020 rundet 70 år, men som hamrer ut romaner i huset på Sokna som om han aldri har gjort annet.
Talefør er han også. Som Frp-politiker deler han kunnskap og betraktninger, og som foredragsholder kan han saktens beskyldes for å underholde også.
Rus-krim
Men når det kommer til forfatterskapet, er det blodig alvor.
Gjennom mesteparten av sitt yrkesliv som politimann har Ole J. Andersen bekjempet ruskriminalitet. Men kampen er ikke over. For et gjennomgående tema i hans bøker er nettopp dette; hvordan narkotika og beslektede rusmidler kan gjøre enorm skade, og få mennesker til å spore av, ofte for godt.
Også i sin nye roman, «På ville veier – mot ukjent mål», er rus og kriminalitet hovedtemaene. Selv om han denne gangen slipper til naturopplevelser og parapsykologiske fenomener i fortellingen.
Ole J. Andersen liker å overraske, men samtidig være tro mot det han brenner for.
I boken, som nylig utkom, må hovedpersonen Thomas kjempe mot rusavhengighet, men også finne sin plass i livet og verden. Kanskje har vi alle noe å lære av den skriveføre, men også kloke, 70-åringen?
– Jeg har opplevd flere ganger at lesere har kommet bort til meg og fortalt at bøkene er «øyeåpnere», og at de ikke visste hvor ille det egentlig var. Det er både foreldre og helsepersonell som sier dette, forteller han.
På kurs hos Eirik Jensen
Som tidligere politietterforsker jobbet han i en årrekke «under cover» i rusmiljøet. Det var et brutalt miljø, hvor han fikk opplevelser som fortsatt sitter i.
– Alle episodene er hentet fra virkeligheten. Det er ikke alle som tror meg, men det er sant, sier han og humrer.
Andersen var med på å rulle opp flere stor narko-saker på 90-tallet, noe som ikke var hverdagskost for Hønefoss-politiet. Dette var like etter at han var ferdig med spesialutdannelsen innen narkotika.
Andersen ble sendt på et dagskurs i Oslo, sammen med andre politifolk fra hele Østlandet, som ble ledet av ingen ringere enn polititoppen Eirik Jensen.
Han var allerede da en tungvekter i faget.
– Det kanskje mest oppsiktsvekkende er at han lærte opp narkotikakontakter i spaning, utradisjonelle etterforsknings-metoder, og kontakt med kilder og informanter, forteller han.
– I tillegg lærte han bort hvor viktig det var å jobbe profesjonelt.
Rå realisme
Pionerene i faget fikk det nemlig tøft:
– Det er jo mange fallgruver. Det opplevde jeg også selv, hvor vanskelig det er å jobbe med kriminelle som gir opplysninger til politiet. Vi kunne jo ikke vite om det var sant eller om det var løgn, og hvilke motiver de hadde for å dele informasjon. Mange forventet mildere behandling eller lavere straff dersom de delte informasjon, forteller den tidligere politimannen.
– Jeg jobbet på et lavere nivå enn Jensen, men var likevel bevisst på hva jeg kunne tillate meg. Jeg var heller aldri alene på jobb, og konfererte med kriminalsjefen når vi var ute.
– Lærte mye av ham
Eirik Jensen ble nylig dømt til langvarig fengselsstraff for grov korrupsjon og innførsel av hasj.
– Jeg har ikke satt meg nok inn i saken hans til å kommentere den. Men jeg lærte mye av ham, det gjorde mange.
ENGASJEMENT: Ole J. Andersen avbildet i Ringerikes Blad for snart 20 år siden, her i en reportasje om narkotikaproblematikk. Foto: Ringerikes Blad
I godt selskap
Nå hører Andersen til blant eks-politifolk som har blitt krimforfattere. Jørn Lier Horst er ett eksempel, Hanne Kristin Rodhe et annet.
Han holder også en rekke foredrag, og planen var å arrangere bokbad i forbindelse med den ferske utgivelsen. Det satte koronaen en stopper for.
BOKUTGIVELSE: Ole J. Andersen er ute med sin åttende krimroman. Foto: Elefantus forlag
– Men interessen for boka har heldigvis vært der. Jeg har etter hvert fått en del faste lesere, som setter pris på min fortellermåte og teknikk. Jeg skriver enkelt, og det vet leserne mine, sier han og smiler.
Kunsten å skrive enkelt
Sokna-mannen er også kjapp på tastaturet, og er allerede i gang med å klekke ut et plott til bok nummer ni.
– Jeg har massevis av notater, hvor jeg kan hente ut spennende episoder fra tida som etterforsker, det er mer enn nok til flere bøker der, sier Ole J. Andersen.
Gro Elisabeth Håkenrud fra Hønefoss har tatt bildet som pryder omslaget.
Boken, som er tilgjengelig hos Norli på Kuben, er gitt ut på Elefantus forlag i Tønsberg.
Ole J. Andersens bøker
- På ville veier - mot ukjent mål (2020)
- Fanget i englestøv-nettet (2019)
- Mot bedre vitende (2018)
- Dødelig uenighet (2016)
- Fluefangeren (2016)
- Helvetesrus (2015)
- Kanalens mørke hemmelighet (2015)
- Politihistorie for Hønefoss (1979)
Ny anmeldelse "På ville veier - mot ukjent mål".
Hverdagsnett.no v/ Anne Lise Johannessen.
Min mening:
Selv om dette er bok nummer 7, så er det mitt første møte med forfatteren.
Boka starter med at Thomas er i en institusjon, eller gamlehjemmet som han selv kaller det, deretter får vi historien om hva som gjør at han befinner seg der. Boka er lettlest, og bygd opp med korte oversiktelige kapitler. Teksten flyter språkmessig fint. Temaet i boka er rus og alkohol. Hvordan oppleves dette for familie og miljøet rundt. I historien er hovedpersonen alkoholiker, men prøver seg også på andre stoffer innimellom.
Det er spennende å følge Thomas på turen fra Oslo og hjem, og hverdagen for en alkoholiker uten penger er nok ikke lett. Han er derfor avhengig av å bryte seg inn på flere hytter for å få et sted å sove, mat - og ikke minst alkohol. Den biten av handlingen har jeg ikke noe problem med å forstå, og det framstår ganske realistisk.
Noe som gjør at jeg synes boka blir veldig spesiell er at han har "en skjult egenskap fra tidligere generasjoner - parapsykologi". Jeg har ikke lest noen lignende bok før. Thomas møter stadig, og får varsler fra sin døde far - eller ånden hans, det er mye telepati, og folk forlater kroppen sin og ser hendelser "utenfra", samt at man mener at en slags poltergeist har tatt bolig i Thomas. Poltergeisten utfører drap. Denne biten synes jeg at tar altfor stor plass i historien, og for meg gjør dette at handlingen blir veldig urealisk. En ting er at man sikkert kan oppleve hallusinasjoner og vrangopplevelser i rustilstand, men her virker det som om dette er "reelle" episoder som også politiet vurderer. Jeg er en person som ikke egentlig tror på "uovernaturlige ting", så for meg så trekker denne biten litt ned.
Det likevel noe med denne boka som gjør at jeg ble oppslukt av historien, så om vi ser bort fra for mye innblanding fra "åndeverden", så var det en ok bok.
Ny anmeldelse av "Mot bedre vitende".
Mot bedre vitende av Ole J. Andersen
Eit fuktig bursdagsselskap får eit tragisk utfall. Den pensjonerte etterforskeren Koivo vert hyra inn for å løysa saken. Dette er ein rusrelatert krim.
- Norsk tittel: Mot bedre vitende
- Forfattar: Ole J. Andersen
- Sjanger: Krim
- Antall sider: 454
- Utgivelsesår: 2018
- Utgiver: Ole J. Andersen
Ole J. Andersen (Født 1950) bur på Sokna i Buskerud. Han har 40 år bak seg i politiyrket, og er spesialutdanna innen rus og narkotika. Han debuterte som forfattar allereie i 1979 med boka «Politihistorie for Hønefoss». I 2013 kom han ut med sin fyrste bok om eks-politimannen Koivo. «På ville veier – mot ukjent mål» er bok nr sju i denne serien, og kom ut i 2020.
Eit fuktig bursdagsselskap får eit tragisk utfall, og gode venninner får store problem på kvar sitt hold. Kriminalsjef Håkonsen ser ingen anna utvei enn å hyre inn den pensjonerte etterforskeren Koivo. Etterkvart som etterforskninga skrider frem, skjer da fleire alvorlege kriminelle hendingar i byen. Da skal visa seg at fleire av dei mistenkte har internasjonale relasjoner, og det vert ei krevande etterforskning for Koivo.
Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Mot bedre vitende».
Dette er bok nr 5 om den pensjonerte etterforskaren Koivo. Denne kan fint lesast frittståande.
Eg kan fyrst som sist seie at dette ikkje er noke «action-krim». Her er da etterforskninga som er i fokus. Andersen si fortid innan politiyrket kjem godt fram i denne boka. Han skriv overbevisande om rusrelaterte temaer, og har veldig god kjennskap til dette.
Det er forskjellige temaer i denne boka. Sjølvsagt masse rusrelatert, som f.eks kva khat, heroin og kokain gjer med eit menneske, og ikkje minst følgene av både kort og langvarig bruk. Men forfattar har også viet god tid til kunst, overfallsvoldtekter, innvandring, og enkeltes syn på såkalt «lettkledde» norske kvinner. Så spennet er stort her.
Det er også ein god del fakta i denne boka. Blant anna om kunstverk og kunstnere, men også om afrikanske land. Ein får også ei innføring i tankegongen til ein innvandrar med ein anna religion og bakgrunn, på godt og vondt. For da er ingen tvil om at Andersen provoserer med enkelte dialogar og skildringar om samfunnet og dei religiøse skilnadane.
«Gutten hadde reist seg over den mørkhudede mannen: – Du er faen meg ikke riktig klok. Du må snart lære deg hvordan du må oppføre deg i dette landet. Forstår du ikke at du nå er på en kafe, og her kommer bare de som kjøper seg noe drikke og mat. På tide å lære deg norske rutiner og folkeskikk!»
Eg sakna da følelsemessige aspektet ved å mista ein person som stod vedkommande nære. Det virka som personane rundt knapt brydde seg ved eit dødsfall, noko som gjorde at eg ikkje fekk noko emosjonell følelse, men meir eit likegyldig skuldertrekk. Kor vart sorgen av?
Ein anna ting eg undra meg litt over, var at krimsjefen virka til tidar nesten som ein nybyrjar i forhold til Koivo i starten av etterforskninga. Dette kom seg riktignok på slutten.
Plottet er godt, og det er mange lause trådar som Andersen klarar å nøste saman på ein veldig fin måte. Eg følte eg hadde full kontroll på dei involverte, men må innrømma at eg bomma litt når alt kom til alt, så her er det spenning til siste side.
Mange krimbøker idag inneheld masse action og storslåtte scener. I «Mot bedre vitende» er settinga i eit bedagelig og roleg tempo. Forfattar skynder seg langsomt, noko eg fant befriande.
Boka er meget lettlest. Det er korte kapitler, og noko så sjeldent som overskrifter ved kvart kapittel. Dette fungerer veldig bra, sjølv om Andersen kanskje avslører noko av overraskelsesmomentet ved å ha overskrifter.
Denne krimromanen var fengende, der eg berre «måtte» lesa eit kapittel til. Eg håpar fleire får opp augene for Ole J. Andersen sine rusrelaterte krimbøker.
TERNINGKAST: 5-