Mitt forfatterskap - del IX

Del IX

På ville veier – mot ukjent mål (2020)

 

Coverbildet tatt av Gro Elisabeth Håkenrud, Hønefoss.

«Spritflasken i myren» tatt av Arne Frøhaug, Sokna.

 

Baksidetekst.

«På ville veier – mot ukjent mål» er en rusrelatert kriminalroman med undertoner av kjærlighet til naturen, manglende forståelse for rusavhengighet, kriminalitet og med et snev av parapsykologi.

Thomas vokste opp hos sin mor og far og hadde en fin barndom med sunne interesser. Han elsket naturen, blomstene, urtene, de ville dyrene og den friske luften i skogen. Som ung var han en god fotballspiller med store planer for fremtiden. Da startet problemene. Han fikk et tilbud som han ikke kunne si nei til. Alt annet enn to av sine største tiltrekningsinteresser, naturen og alkoholen, ble glemt. Etter hvert traff han igjen sin barndomsvenn, Ansgar, som var blitt sprøytenarkoman. Han hadde ei høne å plukke med den gutten i forbindelse med en tidligere sak. Det fikk alvorlige følger. For begge to.

Hva skjer med en gutt som har arvelige alkoholgener og er disponert for å bli rusavhengig? Hvordan kan det være mulig å kombinere rus med turer i skog og mark? Hva skjer når det også viser seg at en skjult egenskap fra tidligere generasjoner dukker jevnlig opp i en persons liv? Parapsykologi skal ikke bagatelliseres. Det er psykisk styrt. Verken det fysiske livet, eller det åndelige livet etter «døden», ble ikke helt som Thomas trodde.

 

 

Krimblogger-anmeldelse:

På ville veier – mot ukjent mål av Ole J. Andersen

11/10/2020bokbloggeren Kjell Magne Gjøsæter.

 

Thomas var ein dyktig fotballspeler som hadde framtida foran seg. Men så kom alkoholen og ein gamal venn inn i biletet. Dette er ein rusrelatert krimroman med parapsykologiske element, som er bok nr sju i serien om eks-politietterforskar Koivo.

  • Norsk tittel: På ville veier – mot ukjente mål
  • Forfattar: Ole J. Andersen
  • Sjanger: Krim
  • Antall sider: 385
  • Utgivelsesår: 2020
  • Utgiver: Elefantus Forlag

Ole J. Andersen (Født 1950) bur på Sokna i Buskerud. Han har 40 år bak seg i politiyrket, og er spesialutdanna innen rus og narkotika. Han debuterte som forfattar allereie i 1979 med boka «Politihistorie for Hønefoss». I 2013 kom han ut med sin fyrste bok om eks-politimannen Koivo. «På ville veier – mot ukjent mål» er bok nr sju i denne serien.

Thomas hadde ein god oppvekst med sunne interesser. Han elska naturen, blomstene, urtene, dei ville dyra og den friske lufta i skogen. Her fant han ro. Som ung var han óg ein meget god fotballspeler som hadde store planar for framtida, og den såg lys ut når sjølvaste Liverpool viste sin interesse for han. Men da var her problema starta. Alkoholen vart eit stadig større behov for Thomas. Han treff igjen sin barndomsvenn, Ansgar, som er blitt sprøytenarkoman. Ei tidlegare sak mellom desse to ser nok ein gong dagens lys, noko som skal få alvorlege fylgjer for dei begge. Kva skjer med ein gut som har arvelege alkoholgener og er disponert for å verta rusavhengig? Dette er ein rusrelatert krimroman med element av parapsykologi.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «På ville veier – mot ukjent mål».

Dette er mitt fyrste møte med forfattar Ole J. Andersen, så eg har ingen grunnlag for å samanlikne tidlegare utgivelsar frå samme forfattar.

På baksida av boka står det «eit snev av parapsykologi». Eg vil påstå at boka inneheld paranormale hendingar langt over snittet av eit snev. Parapsykologien er ein raud tråd gjennom boka, og ein viktig ingrediens i romanen. I starten kan det virka forvirrande, men utover i boka skjønar ein tankegongen bak dette.

Eg syntes særskilt starten og slutten på boka var bra. Midtpartiet vart meir rotete. Stamma i historien er der, men midt på stamma har forfattar lagt til for mange greiner, og eg følte at handlinga vart til medan han skreiv. Det er også ein del småfeil i boka som eg reagerte på. Som f.eks at hovedpersonen Thomas traskar i skogen, og ikkje anar kva dag eller månad det er, samtidig som han raskar med seg ei lokalavis frå ein postkasse her og der. Oppegåande som denne fyren er, burde han berre ha kikka på datoen på avisa. Slike opplagte ting burde vert unngått.

Som nevnt er dette den fyrste romanen eg les om eks-politietterforskar Koivo. Så eg veit ikkje noko om kor stor betydning han har i dei andre bøkene, men eg synes han får litt lita plass i denne romanen. Skulle gjerne sett at politietterforskinga var meir detaljert, og at Koivo kom tidlegare inn i biletet i boka.

Andersen veit kva han skriv om med sin bakgrunn i politiyrket gjennom 40 år. Det er ikkje vanskeleg å sjå at temaet rus ligg hans hjerta nært. Og det er styrken i romanen. For kva skjer med ein person som stadig søkjer seg til flaska? Og korleis påverkar da familie og miljøet rundt?
Språket er bra, og det er relativt korte kapitler, som også innehar overskrift. Nokre skrivefeil er det, men ikkje av den graverande sorten.

«Det eneste som hjalp nå var brennevin. Det var han helt sikker på. Sterkt brennevin. Nå følte han seg mer utmattet enn på lenge, og visste at han fikk delirium om han ikke fikk tak i sprit eller medikamenter som hjalp tilstanden hans. Først da kunne han bli frigjort fra et smertehelvete og hallusinerende opplevelser.»

Boka handlar fyrst og fremst om Thomas og den tidlegare venen hans, Ansgar. Eg likar at forfattar har få personar med i boka. Navn er nesten ikkje brukt, noko som gjer persongalleriet særs oversikteleg. Me kjem under huda på desse to hovedpersonane, og rus er sjølvsagt hovedtyngda i boka. Det er dessverre mange skjebner der ute, og Andersen skildrar nokre av dei meget godt i denne boka.

Det er også gode skildringar av floraen i den norske naturen. Forfattar er inne på plante og dyreliv rett som det er. Og ein lærar ein del om urter og korleis ein skal navigera i terrenget. Så dette er med andre ord ikkje berre ei rein rusrelatert krimbok, men også ei informativ bok om korleis ein kan leva av naturen.

«På ville veier – mot ukjent mål» er ei historie om kva rus kan føra med seg, og få kjenner til dette betre enn forfattar Ole J. Andersen. Til tidar ei god bok, og eit godt driv som gjorde at sidene flaug av stad. Det var eit hyggeleg fyrste møte med ein ny forfattar for min del, og garantert ikkje den siste boka eg les av han.

TERNINGKAST: 4

 

Anmeldelse fra krimblogger – Hennings bokhylle.

Ole J. Andersen (f. 1950) bor på Sokna i Buskerud. Han er tidligere politi, men nå pensjonist. Han skriver rusrelatert krim, noe som også var hans spesialområde som politi. Forfatteren skriver troverdig om rus og kriminalitet, det er tydelig at dette er noe han kan mye om.  Dette er syvende boken om den tidligere politimannen Koivo, men denne romanen er ganske annerledes i forhold til de to forrige bøkene med politimannen. Han er ikke like fremstående som i de tidligere bøkene. Dette er en rusrelatert krimroman med elementer av parapsykologi, der parapsykologien får en veldig sentral plass.

I romanen møter vi Thomas.  Vi følger Thomas sin historie og Koivos etterforskning av sakene Thomas beskyldes for å ha gjort. skjer med en gutt som har arvelige alkoholgener og er disponert for å bli rusavhengig?

"På ville veier - mot ukjent mål" er ikke full av action og tempo, men den har flotte naturskildringer, en dose politietterforskning, og tar opp skadevirkningene med rus. Jeg savnet nok noe mer etterforskning, men boka har et lett språk og er lettlest. Den er noen småfeil underveis, uten at det ødelegger lesegleden.

 

Har du lyst å lese en rolig politikrim og er interessert i å vite mer om skadevirkningene ved rus, så er dette boka for deg.

Ole er antagelig den minst kjente politimannen som skriver krim, og nok en gang kommer han med en troverdig skrevet bok. Jeg synes tema for boka er viktig, utfra ting jeg har sett og opplevd selv. Dette er en bok som passer for de fleste, enten du liker krim eller ei.


Mitt forfatterskap - del VIII

Del VIII

Fanget i englestøv-nettet (2019)

Baksidetekst:

 

Forfatteren er politiutdannet og gikk av med pensjon i 2009. Som politimann tok han lederutdanning og hadde narkotika som sitt spesialområde. Med erfaring fra Oslo og Nordre Buskerud politidistrikt, er hans bøker basert på realistiske rus-krimhendelser nær virkeligheten med eks-politimannen Koivo i hovedrollen.

 

 

Fanget i englestøvnettet er en kriminalroman med narkotika i fokus, og som skildrer realistiske episoder opplevd i løpet av 40 års politiarbeid. Mange hendelser er selvopplevd, mens andre er opplevd av kollegaer. Enkelte opplevelser er noe overdrevne og tilpasset historien, men ligger nær opp til virkeligheten. Romanen tar i all hovedsak for seg 1990-tallet da kosovo-albanerne sto for mye av narkotikainnførselen og omsetningen i Oslo-området. Etter hvert spredde dette seg til de nærliggende distrikter og bygder. Midt oppe i denne harde og tragiske utviklingen jobbet både politietterforsker og privatpersonen, Koivo.

 

Koivo har akkurat gått av med pensjon da han får et oppdrag fra kriminalsjef Håkonsen. Etter en tvilsom overtalelse, får han et mistenkelig dødsfall å bryne seg på. Fra rimelig oversiktlige forhold i lokalsamfunnet, og få alvorlige straffesaker, kobles den lokale kriminaliteten opp mot hovedstaden og grensesprengende, organisert kriminalitet. Også denne gangen kommer hovedpersonen ut i hardt vær. Til tross for en problematisk forsvarer, egenrådig og maktsyk politijurist og en taus tiltalt hovedmann, løser saken seg til slutt. Dog ikke på en tradisjonell måte, og ikke uten flere harde sverdslag. Koivo får hjelp fra uventet hold. I visse kretser er det vanskelig å løpe fra fortiden, og det kan bli katastrofalt i visse miljøer.

 

Anmeldelser fra bokbloggere.

Fanget i englestøv-nettet» Ole J. Andersen

 

Publisert 22/01 2020, 19:40 Hennings bokhylle.

«Fanget i englestøv-nettet» er en kriminalroman med fokus på narkotika, rusmisbrukere og kriminelle miljøer. Forfatteren som er pensjonert politimann skildrer realistiske episoder basert på egne erfaringer i jobben og erfaringen til kollegene hans.

 

Historien tar for seg 1990-tallet da kosovo-albanere sto for det meste av narkotikaomsetning i Oslo, og etterhvert utvidet salget til nærliggende distrikter. Koivo er da nettopp pensjonert fra jobben som etterforsker i Hønefoss. Han blir bedt om å etterforske drapet på en kvinne fra rusmiljøet. Saken virker ganske opplagt ut - kjæresten som også er en del av miljøet, tilstår drapet uten å huske å begå det. Koivo starter etterforskningen som privat person, men blir bedt om hjelp av kriminalsjef Håkonsen til å bistå i etterforskningen.
Saken blir bare mer og mer komplisert, Koivo havner i farlige situasjoner og får hjelp fra uventede hold. Etterforskningen fører til organiserte kriminelle grupper som opererer både i hovedstaden og i Hønefoss, som skremmer og truer vitner. Også Koivo trues til å la etterforskningen være. Koivo selv med hans tilnærming til andre og måten han går fram på, minner meg veldig om Hercules Poirot, som gir boken en ekstra smak.

 

Etter å ha lest de forrige bøkene til Ole J. Andersen, forventet jeg å møte overdimensjonerte karakterer, men ble overrasket. Det gjør nok at boken opplevde jeg som mye mere alvorlig og mere tøff enn de forrige. Veldig aktuell og spennende krimroman med god flyt og fin språk. Kjempe interessant persongalleri med både hardbarkede kriminelle, livredde rusmisbrukere og eldre nysgjerrige damer. Samtidig utrolig bra og innsiktsfull fortelling om politiets hverdag og utfordringer.
Terningkast 5

Anbefaler på det sterkeste!

 

Fanget i englestøv-nettet av Ole J. Andersen

21/01/2021bokbloggeren Kjell Magne Gjøsæter.

 

Politietterforskar Koivo har akkurat gått av med pensjon då han får ei sak i fanget. Denne skal bringe han langt inn i underverdenen i eit berykta narkotikamiljø. Dette er bok nr. 6 i serien om Koivo.

  • Norsk tittel: Fanget i englestøv-nettet
  • Forfattar: Ole J. Andersen
  • Sjanger: Krim
  • Antall sider: 415
  • Utgivelsesår: 2019
  • Utgiver: Elefantus Forlag

Ole J. Andersen (Født 1950) bur på Sokna i Buskerud. Han har 40 år bak seg i politiyrket, og er spesialutdanna innen rus og narkotika. Han debuterte som forfattar allereie i 1979 med boka «Politihistorie for Hønefoss». I 2013 kom han ut med sin fyrste bok om eks-politimannen Koivo. «På ville veier – mot ukjent mål» er bok nr sju i denne serien, og kom ut i 2020.

Koivo har akkurat gått av med pensjon når han får eit oppdrag frå kriminalsjef Håkonsen. Etter ein del overtalelse går Koivo med på å etterforska eit mistenkeleg dødsfall. Den lokale kriminaliteten er i ferd med å ta seg opp, og denne gangen vert den kobla til hovedstadens aggressive og organiserte kriminalitet. Koivo finner raskt ut at nokon ikkje vil at han skal fortsetta etterforskinga, og han får truslar mot seg. Det skal visa seg at eit langt større bilete skjuler seg bak dette mistenkelige dødsfallet. Han må kjempa mot ein sleip forsvarar, ein egenrådig politijurist og ein veldig taus tiltalt hovedmann i jakta på sanninga. Det skal også vise seg at Koivo skal få hjelp frå veldig uventa hold.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Fanget i englestøv-nettet».

Dette er bok nr. 6 i serien om politietterforskaren Koivo. Denne gongen tar forfattar Ole J. Andersen oss med til 1990-tallet, da kosovo-albanere stod for masse av narkotikainnførselen og omsetninga i Oslo-området.
For dei som ikkje er kjent med denne forfattaren frå før, kan eg seia at han er kjent for sine rusrelaterte krimromaner. Han har 40 år bak seg i politiet og er spesialutdanna innan rus og narkotika. Så her får me eit ærleg og nært bilete på eit stort samfunnsproblem.

Som i dei andre bøkene i denne serien, er språket veldig enkelt og særegent. Det er kanskje ikkje den beste boka eg har lest språkmessig, men det er så stor innlevelse frå forfattar, at ein vert riven med.
Koivo er ein karakter som har meir omtanke for ofrene enn for seg sjølv. Han vil alle godt, og er ein særs skarp fyr med mange jern i elden. Samspelet med krimsjef Håkonsen er eit kapittel for seg sjølv. Eg tar meg sjølv i å riste oppgitt på hovudet av den merkverdige lite forståelsesfulle krimsjefen.
Koivo vert me godt kjent med, også som privatperson. Dei andre karakterane er meir på det overfladiske planet, men sidan det er narkotika og rusrelaterte temaer som er hovedfokuset, så er det heilt greit.

Også i denne boka er det overskrift ved kvart kapittel. Dette bringer gode barndomsminner frå bøkene om Hardy-Guttene. Når ein les overskrifta veit ein kva ein har i vente. Nokre er kanskje litt avslørande, men samtidig trigger det interessen til å måtte lese enda eit kapittel.

«Håndjern var unødvendig å bruke. Krimsjefen stolte på Ronny, og Ronny hadde respekt for politiet, særlig krimsjef Håkonsen. Krimsjefen ble ansett for å være rettferdig, ærlig og en mann som holdt det han lovte. De fleste hadde stor respekt for ham. Og det til tross for at han daglig beveget seg inn i et uærlig og kriminelt miljø.»

Me får ei grundig innføring av «englestøv», eit stoff som har ein heilt spesiell bakgrunn og verknad. Forfattar gir oss mange interessante opplysningar om narkotika, kriminaliteten frå aust-Europa, prosessen i straffeutmålingssaker og drar også inn fakta frå réelle hendingar. Samtidig så føler eg at han sporer litt av til tider. Det er både ein roman og ei faktabok. Her skulle eg gjerne sett at Andersen konsentrerte seg om historia, og heller la til alle fakta og opplysningar i ein eiga del bak i boka.

Andersen tar også eit oppgjer gjennom Koivo med forsvarsadvokatar, systemet i politiet, rettsorgana, og han kjem også innpå dette med at politijuristar som kanskje ikkje har etterforskingsutdannelse, som skal sitta på eit kontor og heva seg over erfarne spesialutdanna politifolk. Påtalemakta og politiet står i sterk kontrast til kvarandre. Dette er ting som skapar konfliktar i handlinga og er små bi-historier.

Eg finn ikkje alt like realistisk. Eit politi som fylgjer kun eit spor, ein krimsjef som av og til kan virke direkte uerfaren og lite engasjert, og nokre hendingar som eg syntes var oppkonstruerte og lite troverdig. Men dette er 90-talet, og for alt eg veit så kan dette vere nærare sanninga enn da eg innbiller meg.

Hendingane er meir voldelege i denne romanen. Her er inndriving av gjeld, skremming, truing, fysisk vold og drap nærast daglegdags . Dette forsterkar inntrykket av desse tøffe åra på 90-tallet, då fleire aktørar tok seg inn på det illegale markedet i Osloområdet. Andersen skildrar desse miljøa på ein meisterleg måte. Dette er noko han brenn for og som står nært hans hjerta. Og da kan ein lesa mellom og i setningane.

Som nevnt er dette ein rusrelatert krimroman. Den skiller seg dermed litt ut frå resten av krimbøker. Etterforskning og rus er nøkkelord, så ikkje forvent heseblesende action. Forfattar skildrar kva konsekvensar rus skapar, og kva det gjer med eit menneske. Ikkje berre på kort sikt, men også på lang sikt. Dette er ein serie som eg vil anbefala vidare.

TERNINGKAST: 4+

 

 

 

Tilbakemelding fra krimelskere:

«Nok en gang tar forfatteren oss med inn i en verden preget av rusmiljø, tillitsforhold og bedrag. Denne gangen viser forfatteren oss at han begynner å beherske skrivekunsten. Man blir fanget i undring og spenning fra første stund, og vi opplever overraskelsesmomenter underveis i boken. Vi har vært vant med i de tidligere bøkene at forfatteren tidvis har vært litt for informativ, men i denne boken har han klart skape dette til en del av historien, som gjør at dette oppleves på en helt annen måte. Man klarer liksom ikke helt å legge fra seg boken før man er ferdig, om det er fordi historien spinner seg rundt et univers man ikke helt fatter eksisterer eller om det er skrivemåten forfatteren har fått, vet jeg ikke, men tror det litt begge deler. Jeg gleder meg til fortsettelsen og nye bøker om Koivo.»

 

Ståle Skjønhaug, Hønefoss.

Kontorleder

 

Ny tilbakemelding.

Etter introen kommer boken fint i gang og du bygger opp spenningen rolig og sikkert. Boken er velskrevet, har godt språk, og er skrevet med stor innlevelse, med stor kunnskap sett fra innsiden av en politietterforskers liv. Koivo er breskrevet som den gode gamle etterforsker, som på en måte kjemper kampen noe mot systemet, men finner en vei igjennom de ulike utfordringene for å nå et mål. Han er etisk, tenker også på den andre siden, prøver å forstå den kriminelle og prøver å se hva som kunnet blitt bedre for politivesenet. Her er det mye kunnskap som formidles, og jeg har lært mye av å ha lest boken. Fanget i Englestøv-nettet er en veldig realistisk bok, tett innpå sammfunnet og personene, og det beskriver godt en endring av det kriminelle miljøet da utenlandske grupper kommer inn i bildet, her igjennom Kosovo-Albanere med sin bakgrunn. Den kriminelle får også sin empatiske vurdering, der miljø, tenkemåte og kultur påvirker hvordan de ender opp i det kriminelle miljøet.

 

Noen vil helt sikkert kritisere boken for at den er moralistisk. At det er mer normative utsagn, med hva som burde vært annerledes med rettsvesen, system, enn bare beskrivende, empirisk skildring. Likevel har du satt Koivo i en unik posisjon. Det er ikke ofte vi får se alt fra innsiden av politiet, helt utilslørt, uten et mer romantisk blikk, eller den usunne livsstilen og konsekvensene av den. Her er Koivo en sunn politi, med et klart hode! Faktisk sjelden i de bøkene jeg har lest!

Om jeg får lov å komme med en sammenligning, er det nok Jim Bergerac skikkelsen som kommer nærmest. Han kjemper ofte en ensom kamp, prøver å holde seg sunn og frisk og har et sterkt fokus på løsning og politiarbeidet, da andre i ledelsen tenker politikk og konsekvenser.

 

Boken virker troverdig og har et godt språk. Likevel lurer jeg på om noen av de kriminelle kan så mye om rettsvesen og hvordan alt fungerer. Ofte sier de mye det man sikkert ønsker de skulle si, men det må sikkert være noen som jobber sterkt imot politiet. At Koivo skaper seg tillit og dermed får frem det beste i sine medborgere som er på kant med loven er mulig. Men man kunne tenke seg av og til mer motstand og kamp, særlig fra Leo under første rettsaken, i språk og handling. Likevel, boken Fanget i Englestøv-nettet er spekket med kunnskap fra innsiden, hvordan politi og rettsvesen fungerer, og hva som kunne gjort mye bedre. Om man har lite kunnskap om narkotiske stoffer, eller politiets arbeid fra før, er boken en fin intro til nettopp dette. Koivo har en samvittighet og en pågangsvilje av de sjeldne og jobber bare for å nå et mål om oppklaring av sakene.

 

Om virkemidler:

Boken har to spenningstopper med et mer rolig parti imellom disse. Det bygger seg fint opp fremmover etter introen. Helt til Leo blir endelig tatt og nettet hans rullet opp. Man blir dradd med i spenningen og alt er godt beskrevet. Så blir det beskrevet et mer normalt samfunn, der personene finner en likevekt igjen, ved Leos fengsling. Og mange får det bedre helt til det drar seg til igjen. Så kommer det en spenningstopp mot slutten. Fin timet med spenning helt mot slutten. Veldig bra. Som leser hvet vi ikke utfallet. Alt blir mer dramatisk med Jari og hans familie sin henrettelse, og forsøk på oppklaring. Slutten er bra. Man får dramatikken med biljakt helt mot slutten av boken. Hvordan det ender er ikke usannsynlig med tanke på hvordan det Kosovo-Albanske miljøet er beskrevet.

 

Språket.

Velskrevet med noen få skrivfeil der noen bokstaver er utelatt i første halvdel av boken. Ellers virker manus veldig gjennomarbeidet og grundig jobbet med.

 

Harald Søreide

Statsviter og krimelsker


Mitt forfatterskap - del VII

Del VII

Mot bedre vitende (2018)

                                                                                    

Baksidetekst

Mot bedre vitende er en rusrelatert kriminalroman med sannferdig innhold. Historien er satt sammen av hendelser som forfatteren selv, eller kollegaer, har opplevd i løpet av nesten 40 år i politiet. Plottet inneholder ellers overdrivelser/fiksjon for å få til en sammenhengende historie. Alle rus- og narkotikarelasjoner er sanne.

I boken får et fuktig bursdagsselskap et tragisk etterspill. Gode venninner får problemer på hvert sitt hold. Den pensjonerte etterforsker, Koivo, blir hyret inn igjen til den lokale politistasjonen etter ønske fra kriminalsjef Håkonsen. Etter hvert som etterforskningen av et drap skrider frem, skjer det ytterligere alvorlig kriminalitet i den middelstore byen på Østlandet. Etterforskningen blir krevende, og både krimsjefen og Koivo tviler en stund på oppklaring. Imidlertid får Koivo økt motivasjon og ekstra kraft etter å ha lest historien om en britisk statsministers handlinger under 2. verdenskrig.

Etter en tur til Latvia, med diverse komplikasjoner, finner Koivo ut at flere av de mistenkte har internasjonale relasjoner, og politimesteren frykter at det blir en altfor omfattende etterforskningsoppgave for den lokale politistasjonen. En hovedmann blir etter lengre etterforskning avslørt, men det skulle vise seg at personen ikke var i stand til å avgi politiforklaring.

                                                 

Forfatteren, Ole J. Andersen, ledet omfattende narkotikasaker innen Ringerike/Nordre Buskerud politidistrikt hvor det ble gjort beslag av store mengder cannabis, heroin og amfetamin/kokain. Narkotikaen var i alt vesentlig beregnet på det lokale markedet, men ble også transportert og omsatt i store deler av landet, bl.a. Nord-Norge. De tiltalte fikk lange fengselsstraffer.

Coverbildet er laget av Martine Solstad Larsen, bor Ringerike. Hun er tegner, maler og naturinspirert fotograf som liker historie, sagn og eventyr.

Utgiver: Rus- og krimlitteratur ved Ole J. Andersen.

 

 

 

Anmeldelse av «Mot bedre vitende» fra Den kriminelle bokverden:

Tusen takk til Ole J. Andersen for manuset som jeg fikk lese før utgivelsesdatoen 😊 Planlagt utgivelsesdato er 16. nov. 2018.

 

To unge jenter diskuterer sitt forhold til en eldre mann – Johan, som serverer alkohol for å få lov til å berøre deres kropper. Johan har en mørk historie bak seg som plager ham fortsatt etter 30 år. En ukjent mann i forkledning kommer seg inn på sykehus. Iselin - rikmannsdatter - feirer 31-års dagen sammen med venninner Martine og Olava. De møter en ung mann – Marius, som forteller om sin rike familie og dyr bil, og får Martine til å bli interessert i ham. Alle de skjebnene knyttes plutselig sammen av en forbrytelse.

 

På nordsiden av fredelig Hønefoss ble en jente voldtatt og drept. Krimsjef Håkonsen kontakter en pensjonert politimann, Koivo, for å få fremgang i etterforskningen. Koivo spesialiserte seg i saker knyttet til rus og alvorlig kriminalitet. Jenta som ble funnet død, er Martine, og den gamle etterforskeren ser likheter med en uoppklart sak fra 30 år tilbake i tid.

 

Samtidig med drapssaken dukker det opp informasjon om at et verdifullt maleri ble stjålet fra Ringerike sykehus.

 

Forfatteren kaster lys over den evige diskusjonen rundt flyktninger, islam og fremmedfrykt - legger frem meninger og fordommer til både forkjempere og motstandere på en enkel og «rett fram»-måte. Boken har en interessant og spennende plot, er veldig aktuell og realistisk med bredt persongalleri. Saken som virker opplagt og lett å løse, viser seg å være mye mer komplisert.

 

Det er mitt andre møte med pensjonisten Koivo og igjen en veldig positiv opplevelse. Ole J. Andersen har en sjelden talent til å vise oss overdimensjonerte, karikaturaktige beskrivelser av mennesker, og nesten hvert menneske i historien presenterer en annen sosialgruppe. Tvinger oss til å tenke over seg selv 😉

 

For meg en stødig 5-er😊 Anbefaler sterk for alle krimelskere 👏🏻

 

Mot bedre vitende av Ole J. Andersen

12/11/202013/11/2020bokbloggeren – Kjell Magne Gjøsæter

Eit fuktig bursdagsselskap får eit tragisk utfall. Den pensjonerte etterforskeren Koivo vert hyra inn for å løysa saken. Dette er ein rusrelatert krim.

  • Norsk tittel: Mot bedre vitende
  • Forfattar: Ole J. Andersen
  • Sjanger: Krim
  • Antall sider: 454
  • Utgivelsesår: 2018
  • Utgiver: Ole J. Andersen

Ole J. Andersen (Født 1950) bur på Sokna i Buskerud. Han har 40 år bak seg i politiyrket, og er spesialutdanna innen rus og narkotika. Han debuterte som forfattar allereie i 1979 med boka «Politihistorie for Hønefoss». I 2013 kom han ut med sin fyrste bok om eks-politimannen Koivo. «På ville veier – mot ukjent mål» er bok nr sju i denne serien, og kom ut i 2020.

Eit fuktig bursdagsselskap får eit tragisk utfall, og gode venninner får store problem på kvar sitt hold. Kriminalsjef Håkonsen ser ingen anna utvei enn å hyre inn den pensjonerte etterforskeren Koivo. Etterkvart som etterforskninga skrider frem, skjer da fleire alvorlege kriminelle hendingar i byen. Da skal visa seg at fleire av dei mistenkte har internasjonale relasjoner, og det vert ei krevande etterforskning for Koivo.

Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Mot bedre vitende».

Dette er bok nr 5 om den pensjonerte etterforskaren Koivo. Denne kan fint lesast frittståande.

Eg kan fyrst som sist seie at dette ikkje er noke «action-krim». Her er da etterforskninga som er i fokus. Andersen si fortid innan politiyrket kjem godt fram i denne boka. Han skriv overbevisande om rusrelaterte temaer, og har veldig god kjennskap til dette.

Det er forskjellige temaer i denne boka. Sjølvsagt masse rusrelatert, som f.eks kva khat, heroin og kokain gjer med eit menneske, og ikkje minst følgene av både kort og langvarig bruk. Men forfattar har også viet god tid til kunst, overfallsvoldtekter, innvandring, og enkeltes syn på såkalt «lettkledde» norske kvinner. Så spennet er stort her.

Det er også ein god del fakta i denne boka. Blant anna om kunstverk og kunstnere, men også om afrikanske land. Ein får også ei innføring i tankegongen til ein innvandrar med ein anna religion og bakgrunn, på godt og vondt. For da er ingen tvil om at Andersen provoserer med enkelte dialogar og skildringar om samfunnet og dei religiøse skilnadane.

«Gutten hadde reist seg over den mørkhudede mannen: – Du er faen meg ikke riktig klok. Du må snart lære deg hvordan du må oppføre deg i dette landet. Forstår du ikke at du nå er på en kafe, og her kommer bare de som kjøper seg noe drikke og mat. På tide å lære deg norske rutiner og folkeskikk!»

Eg sakna da følelsemessige aspektet ved å mista ein person som stod vedkommande nære. Det virka som personane rundt knapt brydde seg ved eit dødsfall, noko som gjorde at eg ikkje fekk noko emosjonell følelse, men meir eit likegyldig skuldertrekk. Kor vart sorgen av?
Ein anna ting eg undra meg litt over, var at krimsjefen virka til tidar nesten som ein nybyrjar i forhold til Koivo i starten av etterforskninga. Dette kom seg riktignok på slutten.

Plottet er godt, og det er mange lause trådar som Andersen klarar å nøste saman på ein veldig fin måte. Eg følte eg hadde full kontroll på dei involverte, men må innrømma at eg bomma litt når alt kom til alt, så her er det spenning til siste side.

Mange krimbøker idag inneheld masse action og storslåtte scener. I «Mot bedre vitende» er settinga i eit bedagelig og roleg tempo. Forfattar skynder seg langsomt, noko eg fant befriande.

Boka er meget lettlest. Det er korte kapitler, og noko så sjeldent som overskrifter ved kvart kapittel. Dette fungerer veldig bra, sjølv om Andersen kanskje avslører noko av overraskelsesmomentet ved å ha overskrifter.

Denne krimromanen var fengende, der eg berre «måtte» lesa eit kapittel til. Eg håpar fleire får opp augene for Ole J. Andersen sine rusrelaterte krimbøker.

TERNINGKAST: 5-

 

Etter å ha lest «Kanalens mørke hemmelighet», «Dødelig uenighet», «HelvetesRus» og «Fluefangeren», har jeg følgende kommentarer:

Dette er spenningslitteratur som er original og fengende. Kombinasjonen av førsteperson- (politimannen Koivo) og tredjepersonsfortelling fungerer godt. Man får vite en hel del om Koivos tankeverden og vurderinger underveis, og noen ganger holder Koivo sin viten unna leseren – helt til oppklaringen. Samtidig er leseren også tidvis i forkant av Koivo, gjennom det som blir beskrevet i tredjepersonsfortelling.
Et stort pluss er det at forfatteren ikke refererer til handlingen i tidligere bøker, som en del andre krimforfattere ynder å gjøre.
Konseptet «Rus og krimlitteratur» er originalt og vellykket. Som fagmann med solide bakgrunnskunnskaper, beskriver forfatteren ulike narkotiske stoffer og deres virkning på en troverdig måte, og jeg opplever det som interessant og lærerikt å lese om dette i den fortellingsformen som han benytter.

Kjetil Bergheim, Oslo (komponist og musiker, - og krimelsker)

 

«Mot bedre vitende.»

-En spennende krimroman som belyser en skremmende samfunnsutvikling.

Kjetil Bergheim ( musiker, lærer og språkvasker)


Mitt forfatterskap - del VI

Del VI

Fluefangeren (2016)

 

 

Baksidetekst Fluefangeren

Fluefangeren er en rusrelatert kriminalroman med realistisk innhold, ispedd enkeltepisoder som forfatteren selv, eller kollegaer, har opplevd i løpet av førti år i politietaten. Noen av episodene er dog noe overdrevet for å tilpasse historien. Alt som står om narkotika er sannferdig. Historien viser hva som kan skje når man eksperimenterer med tilsynelatende uskyldige stoffer i ung alder, og man er disponert for avhengighet.

I Fluefangeren er odelsgutten, Peder, hovedpersonen. Han fikk en vanskelig barndom, oppvekst og skolegang med mobbing og kriminalitet. Et pokerlag midt på 1800-tallet ble aldri glemt da Peders storgård mistet både skog og mark. Fem generasjoner senere tok Peder på seg ansvaret med å rydde opp, i tråd med farens ønsker.

Etter at to personer og en hund ble meldt savnet fra bygda, ba lensmannen om bistand fra den pensjonerte politietterforskeren, Koivo. Samarbeidet sviktet imidlertid i perioder, og Koivo fikk mye mere enn to forsvinninger å jobbe med.

Mange tvilte på Koivos utradisjonelle etterforskningsmetoder, men det skulle vise seg å være den rette medisin til slutt. Dog ikke uten flere sverdslag. Narkotika, Peders hemmeligheter bak utedoen, hevn og dopingmisbruk skulle vise seg å få følger for flere……….

Omslagsbildet er etter fotografi av hobbyfotograf Arne Frøhaug, Sokna.

Elefantus forlag, Tønsberg.

Tilbakemelding fra kjent krimblogger:

blogg.no » denkriminellebokverden » Blogg » Ole J. Andersen "Fluefangeren"

Ole J. Andersen "Fluefangeren"

  • 04.12.2016 kl.18:02 i Blogg. Den kriminelle bokverden.

Boken er utgitt av Elefantus forlag.

Aslak taper i poker med naboen sin. Han gambler litt for høyt og satser 50 mål mark og 50 mål skog. Etterhvert får han mistanke om at naboen jukset i spillet. Forholdet mellom dem ble aldri bra igjen.

Over 100 år senere odelsgutten Jonas innleder et forhold til tjenestepike. Etter en tilfeldig romanse med naboen blir jenta gravid. Jonas, som tror at barnet er hans, lover bryllup når de får andre barnet. Jenta ble aldri gravid igjen. Jonas vet at familien mistet en god del av godset på grunn av falskspilleri til naboen og byr slekten hans ikke et eneste god tanke.

Alarmen går i banken på den lille bygda. Lensmannen kommer fort til banken og ser en mann i finlandshette og med pistol i hånden. Etter kort vurdering skyter lensmannen og treffer gjerningsmannen i korsryggen. Politimannen blir ansett som bygdas største helt, men forsvarsadvokaten beskylder ham for å ikke handle etter instruksen og forårsake lammelsen hos den unge gjerningsmannen.

Peder, sønnen til Jonas, er interessert i botanikk. Fra reisen til Amerika tar han med seg forskjellige typer frø, som han ønsker å plante i hjemlandet. Han arver gården etter fars død og oppgaven til å rette opp i gamle urettferdigheter. Leser gjennom dokumenter i en gammel kiste og åpner endelig safen. Til sin forskrekkelse finner han ingen penger i den før i tiden fulle safen. Peder har Tourettes syndrom, er kleptoman og er ganske ensom. Den eneste vennen hans er nabogutten som forsvinner plutselig en dag sammen med hunden sin. En pensjonert etterforsker, Koivo hjelper til med saken.

En god gammeldags krim med mye fokus på samtaler med mennesker istedenfor det tekniske. Stor persongalleri som for meg virker overdimensjonerte 😜 Lensmannen er så dum og arrogant at jeg blir rett og slett irritert. Koivo er snill og god og kan trygt sammenliknes med Hercule Poirot - virker for snill til å være farlig for gjerningsmannen. Peder er den jeg stusset mest på. Gården hans flytter i møkk og gørr, men han selv er... Ja, les, da skjønner Du at det er for vanskelig å beskrive ham med noen få ord. Plotet er godt gjennomtenkt, språket er veldig fint og det er god flyt i boken. På slutten ramler løsninger inn, den ene etter den andre.

Ønsker meg å finne bøkene til Andersen hos bokhandlerne og på bibliotekene rundt i landet, ikke bare lokalt. "Fluefangeren" er for god til å gjemmes bort 😊

Tusen takk til krimblogger Den kriminelle bokverden.


Mitt forfatterskap - del V

Dødelig uenighet (2016)

 

Baksidetekst.

Som lokalpolitiker siden 1999 har forfatteren mye erfaring og kunnskaper om lokalpolitikken i hjemkommunen. Dette bruker han som tema i denne boken. Mange vil nok kjenne seg litt igjen under behandling av visse saker, i en kommune som ikke ligger så langt fra Oslo og har ca. 30 000 innbyggere. Den politiske konstellasjonen vil mange også dra kjensel på, men historien, personene og hendelsene er stort sett oppdiktet, og innholdet er en blanding av fiksjon og sanne hendelser.

Takk til Kolltopp forlag, Hønefoss.

Dødelig uenighet er en tragi-humoristisk kriminalroman.

Kan politisk uenighet og maktkamp resultere i hevntanker, personangrep og drap?

Boken handler om politisk uenighet og krangling politikere og partifellene i mellom. Dette starter på et til dels uskyldig nivå, men utvikler seg ganske raskt til redsel og frykt. Esk-politimannen «Koivo», som er valgt inn i kommunestyret og formannskapet fra ei politisk nøytral bygdeliste, får en anmodning om bistand fra kriminalsjef Håkonsen ved det lokale politiet etter at det dukker opp alvorlige trusler. Koivo får en vanskelig oppgave, men etter intens spaning og innhenting av private opplysninger om formannskapsmedlemmene, begynner ballen å rulle. I forbindelse med etterforskningen av et mistenkelig dødsfall, skulle det skulle vise seg at ikke alle hadde rent mel i posen……

Formannskapskonferansen fikk for mange av deltagerne en tragisk utgang. Dødsfall, rødvin og hetteglass resulterte i løgn, sykdom og krangel. En populær ordfører hadde, etter nyansettelse av en kvinnelig rådmann, fått annet å tenke på en lokalpolitikk.

Bildet på bokomslaget er etter fotografi av Tanya S. Andersen, Hønefoss.

 

Dødelig uenighet (2016) ble skrevet etter at avdøde ordfører Kjell Hansen hadde lest en av mine tidligere rusrelaterte kriminalromaner, og spurte om jeg ikke kunne skrive en krimroman om lokalpolitikken. Derfor gikk jeg hjem og gjorde så.

 

Her er hans tilbakemelding etter å ha lest boken:

 

"Sitter og koser meg med krimboken "dødelig uenighet", skrevet av soknedøl Ole Johan Andersen. Et liv med erfaringer fra politiarbeid og ikke minst fra Ringerikspolitikken har nok bidratt til krimmen, uten gjenkjennelser og selvsagt godt innenfor dette med taushetsløfter. Likevel, på en eller flere måter er det som om man lett kan identifisere seg med karakterer i denne boken.

For den som liker lesing og krim vil jeg anbefale denne boken. Den er morsom, spennende og passe seriøs i sitt innhold og form. For Ole Johan Andersen er god til å skrive i en stil som er passe snill med nødvendig dasj av slem. Gratulerer til Ole Johan! Jeg koser meg."


Mitt forfatterskap - del IV

Del IV

 

Helvetes-rus (2015)

 

 

I Helvetesrus beskriver jeg det ungdommelige rusmiljøet på Ringerike som jeg møtte tidlig på 90-tallet da jeg begynte å jobbe med narkotikaproblematikken. De fleste av disse røkte hasj nesten daglig, og holdt seg til det. Men noen gikk over til sterkere og farligere stoffer og ble involvert i alvorlig kriminalitet. Jeg hadde god kontakt med de fleste og fikk en unikt innblikk i hvordan brukerne levde og hvilke problemer de påførte seg selv.

 

 

Baksidetekst:

Forfatteren, Ole J. Andersen (f. 1950) ble født i Skien og vokste opp på Ulefoss i Telemark. I dag bor han på Sokna i Ringerike kommune i Buskerud. Etter 40 år i politietaten, har han hatt ledelse og narkotika som spesialområder. Han har skrevet Politihistorie for Hønefoss i 1979. Etter at han gikk av med pensjon i 2009 har han utgitt kriminalboken Kanalens mørke hemmelighet (2013). Helvetesrus (2015) er hans andre bok.

I Helvetesrus beskrives et ungdommelig rusmiljø med cannabis i fokus, og den skjebne som enkelte av dem utsettes for. Etter et makabert drap følges miljøet tett av etterforsker Koivo på den lokale politistasjonen.  Selv om mistanken går i en spesiell retning, blir de fleste mistenkt og involvert i saken, inkludert en kvinnelig politistudent. Drapsetterforskningen vanskeliggjøres av mange utenforstående faktorer. Likevel kommer Koivo fram til en løsning og mener at han har løst drapsgåten. Imidlertid skulle det vise seg ikke å være så enkelt……...

Boken er basert på realistiske hendelser og episoder som er selvopplevd eller opplevd av kollegaer. Likevel er enkelte opplysninger noe overdrevne og tilpasset historien, men alt har en snev av sannhet. All informasjon i boken som omhandler narkotika er etter forfatterens mening og erfaring sannferdig.

Omslagsbildet er etter maleri av Heidi Aastad, bosatt i Aurskog-Høland. Hun er kunstner og startet Prosjekt narko i 2012 etter at hennes bror døde etter noen års rusmisbruk. Heidi har jobbet aktivt med barn, ungdom og voksne og informert om farene med rus og hvordan det er å være pårørende til en rusmisbruker. Hun stiller ut egne malerier av mennesker i rusrelaterte situasjoner. Heidi ble kåret til Årets navn i Aurskog i 2013.

Coverbildet til denne boken heter Gutten ved graven. Gutten heter Tage og er 5 år. Han står ved kisten til sin døde far og bror til Heidi, som døde. Han kom seg etter hvert ut av rusmiljøet og levde et godt liv, men bivirkningene, skadevirkningene og latente depresjoner resulterte i at han ikke så noen annen utveg enn å ta sitt eget liv.

Kolofon forlag, Oslo.

 

 

 

 

Politimann med ny krimbok fra narkotikamiljø

Ole J. Andersen har sin andre bok klar i god tid før krimhøytiden, påsken. Foto: Pål Tr. Mannsverk

Tekst; Pål Tr. Mannsverk, Ringerikes Blad.

Både Koivo og krimsjef Håkonsen er med i Ole J. Andersens andre kriminalroman.

Referansene til Hønefoss og Andersens fortid som politimann og narkotikaetterforsker er mange i «Helvetesrus», som beskriver ungdommer i et rusmiljø.

De tilhører ikke et hardt narkotikamiljø. Ungdommene begynner med cannabis, og noen av dem blir involvert i et makabert drap.

– Men alle blir mistenkt, også en kvinnelig politistudent, røper han.

Dette blir selvfølgelig en sak for Andersens krimhelt Koivo, som også var gjennomgangsfigur i debuten «Kanalens mørke hemmelighet» (2013).

Hønefoss har også hatt en krimsjef med etternavn Håkonsen, som for ikke lenge siden gikk av med pensjon.

– Jeg har fått tillatelse fra ham til å bruke «Krimsjef Håkonsen». Det er ikke han, men jeg tror nok at man vil kjenne seg igjen i noe også der, sier forfatteren om sin tidligere kollega Arne Erik Håkonsen.

Myndighetspersoner

Andersen er forberedt på at ikke alle lesere, for eksempel myndighetspersoner, vil være like fornøyde med alle avsnitt.

Koivo sliter med å få ut nødvendige opplysninger, blant annet fra etater som sosialkontor og helsevesen.

Boka er ifølge ham basert på realistiske hendelser, som er selvopplevd eller opplevd av kollegaer.

– Ingen ting av det som står i boka er ikke basert på sanne hendelser, sier Andersen.

Kjedelig sannhet

Samtidig har forfatteren innsett at det blir for kjedelig å skrive ei bok kun med sanne episoder.

– Derfor har jeg lagt dette inn i en kriminalhistorie. Jeg har trukket fra litt her og lagt til litt der, sier han.

Tittelen kan oppfattes som hard, men Andersen mener at den gjenspeiler innholdet i boka.

– Uansett hvordan du vrir på dette, er det et helvete å ruse seg på narkotika, sier han.

Villa'n

På forhånd har Andersen bestemt seg for at han ikke vil si hva som er sant, og hva som ikke er det.

Men en episode er hentet fra Ringerike kommunes varmestue «Villa'n», der det tidligere ble omsatt narkotika.

Politiet aksjonerte, men en person startet en underskriftsaksjon som endte i 19 anmeldelser imot ham. SEFO ble koplet inn, men saken ble henlagt.

– Vil du oppnå noe med bøkene dine?

– Jeg vil formidle noe av det jeg har opplevd gjennom 40 år i etaten.

Noen få av dem som røyker hasj klarer seg selvfølgelig bra senere, men faren for at rusmisbruket utvikler seg er så høy at det er grunn til å advare, sier Ole J. Andersen, som mener at boka bør passe godt for ungdom.


Mitt forfatterskap del III

Del III

Kanalens mørke hemmelighet. (2013)

Min barndom og oppvekst var på Ulefoss i Telemark. Der var blant annet slusene et yndet oppholdssted for fisking og observering av alle båtene som ble hevet opp alle slusekamrene fra Nordsjø, og som dro videre oppover vassdraget. Mest attraktive var kanalbåtene, M/S Victoria og M/S Henrik Ibsen. Jeg tenkte mange ganger som ung at jeg en gang i livet selv skulle ta en av båtene opp gjennom Telemarksvassdraget helt til Dalen i Telemark. Etter at jeg flyttet fra Ulefoss i 20-årene, snakket jeg mange ganger om denne turen. Og det skulle gå over 40 år før det ble en realitet. Sommeren 2012 hadde jeg, sammen med ektefelle og barndomsvenn med ektefelle, en helt fantastisk tur i flott sommervær gjennom alle kanalene og opp til Dalen i Telemark. Mens jeg satt der og betraktet naturen og studerte alle reisende på båten, noterte jeg ned en del av observasjonene og tankene som dukket opp i hodet mitt. Kort fortalt, jeg begynte å skrive en liten rusrelatert kriminalroman om Telemarkskanalen, båtreisen, Dalen hotell og Dalen i Telemark.

Boken ble utgitt av Dalen hotell og eier Thor Morten Halvorsen. 1000 eks forsvant i løpet av et par år. Boken ble solgt på kanalbåten M/S Henrik Ibsen og på hotellet, samt i noen få andre mindre turistbutikker og kiosker.

 

Her er baksideteksten:

«Koivo», som har en ferietur på Telemarkskanalen, oppdager en del mistenkelig under båtturen. Narkotika, mistenkelige personer og dødsfall resulterer i at ferieidyllen blir brutt. Oppholdet på Dalen hotell blir enda mer dramatisk. Eventyr- og spøkelseshotellet viser seg fra sin mystiske side. Hovedpersonen kommer ut i hardt vær og ting skjer ikke alltid slik man tror.

Den 17. juni i 1894 sto ”det nye, elegante anrettede hotellet på Dalen, i øverste enden av Bandak-vannet, ferdig til å ta imot reisene.” (Avisen Varden)

Telemarkskanalen (1892) satte fart i turisttrafikken. Og det var den som førte til at brukseier Hans Larsen fra Skien, og flere med han, engasjerte arkitekt Børve til å tegne et luksushotell.

Dalen var på den tiden et knutepunkt for samferdsel. Her kom båtene gjennom Telemarkskanalen fra Skien, og her var veisambandet til Bergen over Odda og Hardanger, til Setesdal og Rogaland, til Kragerø, Kongsberg og Tinn.

Av kongelige personer som var gjester her, kan nevnes Kong Oscar 11 og Dronning Sophie av Norge og Sverige, Kong Leopold av Belgia, Kongen av Siam (Thailand), og Keiser Wilhelm av Tyskland. Kong Haakon, Dronning Maud og kronprins Olav var her i 1912. (Og i 1996 var Kong Harald og Dronning Sonja gjester på hotellet)

Riksantikvaren har beskrevet hotellet på Dalen som ”det mektigste og mest storslåtte anlagt av de alle-”, det er ett av de største, og kan hende det best bevarte hotell fra turismens stordomstid på slutten av 1800 tallet. Mange sier: kanskje Norges vakreste”. Ennå kan en oppleve historisk atmosfære i et hotell som skiller seg ut fra de fleste andre.

Den grå dame, Mrs Greenfield, som vandrer i hotellet, er en stillferdig gjest, det er sagt at det er gjenferd av en ung, engelsk lady, som bodde her først på 1900- tallet. Hun var gravid om våren da hun kom, men reiste uten barn om høsten. Og på rom 17 ble det hørt barnegråt. Hva skjedde? Hvordan gikk med Grå-Laura, Robben og lensmannen?

 

 


Mitt forfatterskap del II

Del II

Politihistorie for Hønefoss ( 1854 – 1979)

Men tilbake til Ringerike politikammer. Det overasket det meg at nesten ingen ansatte kjent noe særlig til fortiden til politiet i Hønefoss. Hvordan og når oppsto politiet i Hønefoss? Og hvem jobbet der før 2. verdenskrig? Og tidlig på 1900-tallet. Eller når Hønefoss ble by i 1852? Det ble en studie som jeg foretok sammen med en eldre ansatt, politiførstebetjent Kjell Hallmann. Vi kontaktet eldre mennesker, pensjonerte politifolk og/eller etterlatte som fortsatt levde. Jeg leste gamle Ringerikes Blad (Ukeblad?) og noterte side opp og side ned. Det ble et omfattende fritidsarbeid med mange spennende historier og ikke minst gamle bilder. Mitt største arbeid var dog da jeg i løpet av 4 måneder på det kaldeste vinterstid, satt på et trekkfullt og støvete loft på Hønefoss hjelpefengsel og gikk gjennom gamle straffesaker og papirer som skulle registreres og sendes inn til Riksarkivet. I et låst rom med dokumenter hadde det ikke vært folk siden krigens dager. Låsen ble brutt opp og hyllene var dekket med støv. Etter støvsuging dukket det opp bunkevis med gamle papirer. Det ble mye notater og notisboken min ble full. Kort fortalt, Politihistorie for Hønefoss ble utgitt i 1979. På ingen måte komplett, men mye historisk stoff ble reddet for våre etterkommere.

Etter diverse polititjeneste i Hønefoss fikk jeg etter noen år muligheten til å ta lederutdanning og spesialutdanning inne rus og narkotika ved Politihøgskolen. I tiden fra 1993 – 2000 ledet jeg rusavdelingen ved Hønefoss politistasjon og jobbet i hele politidistriktet. Det ble noen hektiske år med mange store narkotikasaker og mye godt teamwork. En helt fantastisk tid. På godt og vondt!

I alle disse årene noterte jeg viktige saker og stikkord av interesse, og samlet papirene i en haug i skapet mitt på jobben. Jeg var fast bestemt på å skrive en bok om denne tiden senere i livet. Vi jobbet med så mange saker og kom borti så mange problemer og alvorlige hendelser at jeg innerst inne hadde et ønske om at allmennheten fikk greie på litt av det vi holdt på med.

Først tenkte jeg på å skrive en bok med narkotikainformasjon og kun helt sanne historier. Det slo jeg ganske fort fra meg. Få personer gidder å lese om forskjellige stoffer, virkning, tegn og symptomer hvis de ikke var spesielt interesserte. Dessuten, fordi om jeg jobbet med svært mange alvorlige og interessante saker, etter min mening, så var ikke det ensbetydende med at det var like spennende for alle andre. Det ble derfor slik at jeg i alle bøkene mine har brukt sanne hendelser som et utgangspunkt, men brukt de i forskjellige plott og krydret med nødvendig fiksjon for å få til spenning. I noen av bøkene forteller jeg også om de narkotiske stoffene som jeg skriver om i handlingen, informasjon om selve stoffet, utseende, virkning, tegn, symptomer og hvorfor en person oppfører som beskrevet. Det er ikke slik man skriver en krimbok, fortalte en forlagsredaktør til meg. Jeg svarte at det var slik jeg ønsket det. Mange lesere, særlig eldre, har gitt meg tilbakemelding om at de har lært mye om narkotika og synes det var en fin måte å publisere det på. Dette gjelder særlig min andre krimbok, Helvetesrus, (2015) men også flere av de andre som er utgitt etterpå.

I tiden 1999 – 2010 skrev jeg også om flere kriminalsaker fra Ringerike i Nordisk kriminalkrønike, bl.a da Hønefoss kirke brant og en drapssak fra Hønefoss.

Fremhevet bilde er tatt av Ringerikes Blad i 1995.

 

Jeg valgte å benytte meg av politiets særaldersgrense for pensjon, og sa opp jobben som leder av operativ seksjon vede Nordre Buskerud politidistrikt, i 2009. Da det var behov for utdannede tjenestemenn etter den tiden, fortsatte jeg til våren 2012 i halv stilling, blant annet på grunn av den alvorlige Utøya-tragedien. Men da var det slutt. En fase i livet var over. En annen kunne begynne. Forfatterskapet.


Er godt i gang med nytt manus

Mange spør om det snart kommer flere sannferdige rusrelaterte krimbøker. I disse coronatider er det ikke så lett å utgi bøker for en ukjent forfatter. Arrangementer, signeringer, lanseringer, foredrag, markeder m.m. er avlyst. Heldigvis har jeg flere faste lesere som gjør at jeg kan fortsette skrivingen. Tusen takk til dere alle. Vi får se hvordan høsten blir. Kanskje kommer det en bok ut til jul, eller jeg venter til nytt år. Inntil den tid, foreslår jeg at du leser de som allerede er utgitt. Min første krimutgivelse er utsolgt, men det er planer om å trykke opp nytt opplag. Det er få igjen av et par av de andre. De eldre bøkene selges til sterkt reduserte priser. God Påske.


Mitt forfatterskap - del 1

Mitt forfatterskap.

Del 1.

Her viser jeg frem krimboken Fluefangeren som ble utgitt i 2016.

 

Lest bøker har jeg gjort siden jeg var liten gutt. Begynte med de bøkene som vi selv hadde i bokhyllen hjemme. Hardyguttene var jo spennende for ung gutt da. Det var alltid spennende når jeg fikk være med min mor til biblioteket på Søve på Ulefoss i Telemark. Mange spennende bøker ble lånt og lest. Når? Det var på slutten av 50-årene og første del av 60-årene.Jeg husker den dag i dag hvor engasjert jeg var da jeg leste Mikkel Fønhus’ Det skriker fra Kverrvilljuvet og Trollelgen. Fantastiske naturskildringer fra Valdres. Så kom Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene og Det blåser fra Dauingfjell, og «Gammel- Dag» Bjørndal som fikk en sønn med samme navn.  Kanskje var det hovedpersonen her som vi oppkalte en av våre sønner etter? Jeg mener å huske det. Ble helt betatt! Fantastiske bøker. Tenk om jeg en dag kunne skrive en bok selv!!

Husker det godt den dag i dag. Det var på 90-tallet at jeg bestemte meg for å fortsette skrivingen. Nå har jeg passert 70, og resultatet er 7 stk. rusrelaterte krimbøker med sannferdig innhold! Før disse ble påbegynt, var det på 70-tallet, straks etter at jeg ble ansatt i Hønefoss, mye søking, etterforskning og leting etter gamle politifolk, etterkommere og kriminalitet lokalt på Hønefoss. Kort fortalt, etter noen års arbeid, resulterte det i Politihistorie for Hønefoss, utgitt i 1979. Mere om dette litt senere.

Boklesing ble det mindre av etter hvert som årene gikk og ungdomstiden dukket opp. Mange andre interesser dukket opp. Slik som det er i dag, var det også på den tiden. Skriving derimot ble jeg glad i. Følte glede og tilfredshet når jeg fikk nedtegnet mine meninger på papiret. Som 17-18 åring var jeg fast skribent i Ulefoss Avis og alle fotballkamper ble tilbørlig dekket. På ungdomsskolen, og senere på Bø landsgymnas, ble jeg noe skolelei og all skriving dabbet av. Stilskriving ble så ymse, med karakterer enten på bunn eller på topp. Ortografi og rettskriving var min styrke, men innholdet i stilene var ikke alltid noe å skryte av. På den tiden var jeg altfor lite samfunnsinteressert, og det var jo først og fremst politikk, historie og store globale hendelser og begivenheter som stiloppgavene handlet om. Jeg ville heller spille fotball, men jeg kom da gjennom på engelsklinjen med min examen artium.

Etter noen måneders jobbing og førstegangstjeneste som militærpoliti, kom jeg inn på aspirantopptaket på Politiskolen i Oslo oktober 1971. Selve aspirantperioden ble utført i Trondheim og pliktåret, etter avlagt politiskoleeksamen, ble i Oslo. For øvrig et helt annet Oslo enn det man opplever i dag. Min tid i Oslo var politimessig svært interessant som ansatt på Møllergaten 19, men forfattermessig kjedelig. Jeg bare jobbet og jobbet. Kunne jobbe så mye overtid man bare orket, og penger kom jo godt med i en begynnende etableringsfase. Likevel hadde jeg etter omtrent ett år behov for å komme meg ut av storbyens mas og kjas. Asfalt blir man dessuten svært lei av i lengden. Valget ble Ringerikes fantastiske natur og en koselig liten by, ikke så langt fra Oslogryta og skjønne Hallingdal.

I juni 1974 ble jeg ansatt ved Ringerike politikammer i Hønefoss som politikonstabel. Ringerike var en helt perfekt kommune med alle muligheter og en flott natur. Blokktilværelse i Hønefoss ble etter neon år byttet ut med enebolig på Sokna. Dit flyttet jeg sammen med familien i februar 1978, i minus 28 grader C. Det har vi aldri angret på. 43 flotte år.