Har fått tilbake mitt siste manus fra flere språkvaskere og anmeldere, og vil røpe begynnelsen av boken her for mine følgere. Nå gjenstår ny gjennomlesing, arbeidet med baksidetekst, cover og vurdering om det blir et forlag eller meg selv som skal utgi denne. Planen er å utgi den i oktober/november 2019, og da muligens en lansering et sted på Ringerike.

Her er begynnelsen. Lykke til.

Fanget i englestøv-nettet

Der våknet jeg, på det kalde gulvet. Hodesmertene var så sterke at hvert pulsslag fremkalte sterke smerter i hele kroppen. Det var som å få et hammerslag i hodet med omtrent ett sekunds mellomrom. Slått ned bakfra, bakbundet og innesperret et sted i hovedstaden. Hvor jeg befant meg, hadde ikke hjernen maktet å finne ut så kort tid etter oppvåkningen. Etter et par minutter demret en Oslotur for meg. Jeg hadde aldri dristet meg til en slik halsbrekkende handling hvis jeg hadde vært i tjeneste. Det var iveren etter oppklaring av en alvorlig straffbar handling, og en form for manglende selvbeherskelse, kombinert med frihet og økt selvtillit som var årsaken til at jeg hadde kommet i denne pinefulle situasjonen. Til tross for faren for å bli kvestet for livet, kanskje drept, følte jeg i ettertid at det var verdt kostnaden. Jeg angret ikke et sekund på det jeg hadde utført og oppdaget. Kanskje var det dette som fikk pendelen til å vippe over på min side, og som viste meg hvilken retning jeg skulle bevege meg videre. Det var umulig å resignere. Da fikk jeg heller ta konsekvensene. Det var for sent å snu.

Lite ante jeg hvilket kriminelt miljø jeg hadde rotet meg bort i. Kanskje var det synd på hovedmennene som reiste fra et landområde uten muligheter til utdannelse, jobb og et verdig familieliv, men at de kunne benytte den samme frykt-kulturen her i landet, som var vanlig i hjemlandet, var naivt å tenke seg. Både for dem og for meg! Uansett ble det avdekket hvor dårlig politifolk var beskyttet. Myndigheter, politimestre, påtaleledelse og sentral politiledelse lot viktige sikkerhetsvarsler gå inn det ene øret og ut gjennom det andre. De kriminelle hadde makten. Og overtaket.

Mitt motto var, og hadde alltid vært, at det er noe godt i alle mennesker. Til og med kaldblodige drapsmenn som hevner seg på uskyldige og forsvarsløse personer, har gode sider. Imidlertid, Pulver-Leo fra Kosovo var et unntak fra hovedregelen. Han sørget for at jeg, Koivo, og politiet opplevde mange nedturer i en periode, men også enkelte oppturer. Fryktløs, maktsyk og sleip som en ål fikk han lov til å holde på altfor lenge. Altfor lenge!! Når noen av hans undersotter først hadde viklet seg inn i hans edderkoppnett, var veien ut igjen svært trang, vanskelig og farefull.

-Så du har lest boken, Greven av Monte Cristo, skjønner jeg?

Krimsjef Håkonsen, som aldri leste noe annet enn politidokumenter, vurderte om også han skulle ta fatt på boken.

-Innholdet i den boken løste en alvorlig straffesak, slik jeg vurderer det, kommenterte jeg. –Og ganske utrolig at ei 84 år gammel dame skulle bli til så stor hjelp.

Krimsjefen humret.

-Ja, også skulle du ikke ha vært her nå. Det var på hengende håret at du ikke havnet i det mørkeste dypet, eller svevde opp til englene. Alvorlige straffesaker er oppklart, og du har trolig sørget for at en mengde narkotiske stoffer ikke ble spredd på det lokale markedet. Tusen takk fra meg. Du har ofret liv og lemmer både i og utenfor etaten. Er helt sikker på at du også vil bli takket post mortem. Kanskje får du som enkelte andre din belønning i himmelen. Men ikke før! Det er ikke tradisjon for å skryte av hverandre i politietaten.